mandag 11. januar 2016

Mandagsfri

I dag har jeg vært på en trx time, og jeg trente noen styrkeøvelser oppe i studio etter det. Skikkelig deilig. Siden jeg bare jobber 40-50% har jeg mye tid hjemme. Og den tiden bruker jeg på stort sett bare trening. Det har blitt min nye livsstil, og jeg vet at det er sånn jeg må fortsette med, hvis kroppen skal holde seg sterk, og bli sterkere, som er målet mitt.
Er aldri en dag hjemme, og ikke gjør noe. Det føler jeg at jeg ikke he tid til... Kanskje dumt innimellom, men jeg vil jo bli så bra som mulig, og vet at det ikke kommer gratis og av seg selv. Men etter trening, legger jeg meg på sofaen med en bok når jeg lommer hjem, med god samvittighet.

Nå skal snart ungene hentes :-)


søndag 10. januar 2016

Kanskje jeg er tilbake?

Det er 4 år siden jeg blogget sist, og kan vel si det har skjedd mye siden da. Har tenkt på å blogge igjen det siste året, mest for min egen del, som en slags dagbok, men har ikke helt kommet dit. Men nå har jeg lyst å blogge litt igjen. Etter at jeg fikk livet snudd på hodet sommeren 2014, har jeg lyst å blogge for å se tilbake senere på min egen fremgang, og jeg vil vise andre at alt er mulig. 

Jeg valgte å dele hele historien min fordi mitt budskap er å aldri gi opp. 
Det er en utrolig privat historie, men samtidig så menneskelig og ærlig. Så mye man vanligvis ikke tenker på hvis man ikke havner der selv. 


Fra lykke til helvete på 2 sekunder

Torsdag 24.juli 2014 dro jeg hjemmefra og skulle til breivoll badestrand for å møte mamma, Jeanette, Emine og Matheo. Matheo hadde sovet hos de en natt. Jeg irriterte meg litt over meg selv at jeg ikke dro å trente først, men stranda fristet mer. Tenkte jeg heller skulle ta meg en joggetur på kvelden. Og jeg savnet Matheo sånn. Jeg var litt småsur på Kris når jeg dro hjemmefra, fordi han ikke ville bli med på stranda. Han skulle spille paintball kl 16. Jeg smalt i døra, satte meg i bilen og dro. Hørte på radioen om terrortrusler mot Norge, og syns det var litt ekkelt. Det var rundt 30 grader, blå og skyfri himmel. Fantastisk. Da jeg kom ned på stranda, lå de i sanda nede ved vannet, og Matheo var så glad for å se meg. Han sto og vinket når han så jeg kom. Jeg la meg ned ved siden av de. Det var så utrolig varmt og deilig. Vi snakket om bøker, spiste jordbær og bada. Jeg lagde meg en wraps med cottage cheese, jordbær, blåbær og bringebær som jeg hadde med meg i kjøleboksen. Jeg slang Matheo fra side til side i vannet, og han syns det var så gøy. Jeg og Jeanette snakket om hvordan vi satte håret opp i en slags topp. Etter noen timer begynte det å regne litt... Det kom så brått, så vi tenkte det var veldig lokalt, at vi kunne bli litt til og se om det ga seg. Det
regnet mer, og plutselig kom det hagl og kraftig vind. Himmelen åpnet seg totalt. Vi så det var fler på stranda som dro hjemover, så da fant vi ut at vi skulle dra hjem til mamma og Jeanette, og grille pølsene de hadde med der. Det haglet mye nå. Store hagl. Og det lynet og tordnet. Det blåste sterkt. Klokka var litt over 15. Vi kom litt lengre opp ved grusveien, da haglet det så mye og hardt at vi fikk vondt på kroppen. Matheo og Emine hadde bare badetøy på seg, så de fikk veldig vondt og var iskalde. Alle barn på stranda gråt, og alle var livredde. Vi stoppet langs grusveien for å dekke de til med håndklær før de fikk sår av haglinga. Vi sto der i bare noen få sekunder, før vi måtte skynde oss videre. Jeg puttet boka mi og mobilen min oppi kjøleboksen, for at det ikke skulle bli ødelagt og vått. Vi rakk aldri å legge håndkle rundt de. Håret mitt klistret seg nedover ansiktet mitt, fordi det var så vått. Til og med de nye, lange vippene jeg hadde kjøpt meg, rant det vann av.. Det tordnet og lynet så kraftig at vi ble redde. Det smalt over oss på himmelen, og vinden ble enda sterkere. Så hørte jeg det knirket i et tre rett over andre siden av den lille grusveien vi sto, bare 3 meter unna. Jeg ropte at det kommer tre. Mamma ropte " treet kommer!!!" Treet var så stort, og det ble aldri ferdig med å rase ned. Alt skjedde så fort, og eg kjente at kroppen min brakk innvendig. Jeg ble presset ned mot bakken. Jeg ropte at "nå dør jeg", opptil flere ganger, og var helt hjelpeløs. Det var så enormt, og det føltes som flere minutter mens det falt. Treet moste hele venstresiden av magen min så hardt, at jeg var sikker på alle innvollene mine ble ødelagt på den siden. Det ble en sviende, brennende, og kjølende følelse av enorm smerte nedover hele ryggen min. Jeg lå på bakken under treet, og så etter Matheo. Jeg merket at jeg så vidt kunne snu på hodet mitt, for det svei nedover hele nakken og ryggen min, Han sto ved siden av meg på høyre side. Han var gjennomvåt, hylgråt og var livredd. Håret hans var klistret nedover pannen, og han hadde blader fra treet i ansiktet. Jeg var livredd. Jeanette løp ned til stranden for å hente hjelp. Det kom fort flere mennesker bort. En dame løftet vekk Matheo. Ut fra treet. Det var en stor lettelse. Beina mine var helt klemt fast. Jeg var totalt hjelpeløs. Jeg var livredd og hadde så store smerter i kroppen min. Jeg fikk etterhvert vite at det gikk bra med de andre. Jeg kunne ikke se de. Alt jeg så var det store treet jeg lå under. En stor ask eller en or med to store stammer, som var blitt revet opp av jorda med hele rota. Jeg hadde enorme smerter i ryggen. Klarte ikke å snu hodet nesten, og heller ikke sette meg opp eller ligge ordentlig. Begge beina mine satt jeg på, så de var brettet bakover, under meg. Men jeg merket nesten ikke smerter i beina lenger. Det kom en kvinne og en ung mann inn til meg. Kvinnen var sykepleier. Hun satte seg bak meg, og støttet meg opp. Han satte seg ved siden av meg, og jeg holdt rundt halsen hans. Det var trygt. Da satt jeg helt stabilt og rolig med overkroppen. Jeg var så redd, og hadde så vondt. Den brennende og sviende følelsen ble enda værre nå. Jeg merket beina mine mindre og mindre. Jeg hørte Matheo rope sårt etter mammaen sin. Og mamma ropte sårt etter meg. Jeg mistet mer og mer luft i lungene, så jeg klarte å prate mindre og mindre. Måtte begynne å hviske, så klarte ikke rope tilbake. Det var smertefullt å gråte, pga jeg ikke hadde luft, og hadde store smerter i hele ryggen. Jeg var helt varm og rolig i kroppen min, mens den voksne gutten var iskald og satt og ristet, fordi han frøys. Kroppen min fikk masse adrenalin nå. Jeg tenkte at jeg må holde øynene åpne, for å ikke svime av, eller dø. Jeg må kjempe for livet mitt. Og jeg må konsentrere meg om å holde meg våken. Jeg hvisket til de om de kunne høre med mamma om Matheo hadde det bra. Da ropte hun tilbake at han hadde det fint. De andre også hadde det fint. De mente sikkert i forhold til meg. De var jo i et stort sjokk. En sto og holdt en parasoll over meg, pga det haglet sånn. Den hvite singelen min var helt klissete og håret mitt var klistret inntil ansiktet mitt. De hjalp meg og ta vekk håret fra ansiktet. Så hvisket jeg at de måtte rope til mamma at hun måtte ringe Kris. Jeg var sikker på jeg kom til å dø. Helt sikker. Eller at jeg ble lam fra magen og ned, hvis jeg ikke døde av dette. Jeg kjente ikke beina mine i det heletatt lenger. De var helt følelsesløse. Jeg kløyp og slo i beina mine, uten å kjenne noen verdens ting. Prøvde å bevege føttene, men det skjedde ingenting. Det var null kobling mellom hjernen og føttene. Jeg tenkte at nå har jeg badet i sjøen for siste gang, og at barna mine mister mammaen sin. Matheo blir vitne til at han mister mammaen sin. Kris mister meg. Jeg får aldri danset mer eller løpt rundt å leke med barna mine. Bare det å reise meg opp av senga en tidlig morgen, levere ungene på skolen og i barnehage er noe jeg ikke får oppleve mer. Herregud, jeg skal aldri klage over en liten slapp mage når jeg sitter mer, hvis jeg overlever dette, tenkte jeg. Jeg hvisket til gutten og damen om de kunne se på ryggen min om det var noe stygt sår. Han sa det ikke var noe sår. Men jeg var sikker på han og damen bare sa det for å ikke uroe meg. Jeg var sikker på at det sto flere bein og spriket ut av ryggen min. Var sånn det føltes ut. Tiden gikk, og jeg hadde virkelig vondt for å puste. Jeg hørte de sa til hverandre at jeg begynte bli hvit i ansiktet. Nå måtte jeg konsentrere meg om å holde meg våken. Lukker jeg øynene nå, forsvinner jeg for alltid, tenkte jeg. Jeg hørte snakk om at de måtte fortsette å ringe etter hjelp. Ringe flere ganger. Det var totalt kaos på stranda. Folk løp rundt, noen hylte og skreik, mange gråt, og det var full panikk blant noen. Jeg hadde ligget nesten en time nå, og jeg hørte at brannmenn og ambulansen skulle være på vei. Jeg hadde virkelig problemer med å holde øynene åpne nå. Da de endelig kom, måtte de sage meg løs med motorsag, ambulansefolket kom også nå. Jeg ba om smertestillende med en gang, og fikk morfin i armen min. Det ble mye bedre nå. Smertene ble mindre. Jeg sa jeg mest sannsynlig var lam i beina, og at ryggen verket og sikkert var brekt. Det kom så mange for å hjelpe meg. De fikk låne et håndkle de måtte skyve meg med opp på et backboard. De hvilte backboardet på en stamme, og dro meg med håndkle opp på brettet. Beina mine bare hang der, helt slappe og livløse. Jeg ble stroppet fast, og fikk nakkekrage. De skøyv meg ut av treet. Jeg så at den ene sandalen min skled av foten min. Nå fikk jeg se Matheo, mamma og Jeanette med Emine på armen. Klarte ikke snu hodet mitt nå, pga nakkekragen og smertene. De så triste ut. Jeg bare lå der og så opp på de triste og alvorlige blikkene deres mens de bar meg vekk. Matheo gråt. Jeg var sliten, og full av smertestillende. Jeg var iskald nå, og fikk en brannmannjakke over meg. De bar meg langt. De som bar, måtte bytte side en gang. Sikkert for å bytte arm når de ble slitne. Jeg følte jeg skulle skli av hele tiden, siden brettet var så smalt. Etter at vi hadde gått et godt stykke, skjønte jeg vi var ved sykebilene. De skøyv meg inn i bilen. Noen spurte hvem som skulle sitte i bilen med meg. Etterhvert hørte jeg stemmen til Kris. Jeg ble så glad og trygg da. Jeg spurte etter Kris. Da svarte han selv at han satt foran. De sa de skulle kjøre til AHUS, pga det var kortest vei. Siden jeg egentlig hører til Fredrikstad, skulle vi egentlig dit. De ringte AHUS, sa navnet mitt, når jeg var født. Jeg fikk oksygenmaske på meg. Og mer smertestillende. Hun som satt med meg måtte klippe av meg klærne, siden jeg var så våt. Jeg var bestemt og sa hun ikke fikk klippe i bikinien min, for den var ny og dyr. Og ikke i shortsen min, for den var jeg glad i. Hun sa jeg måtte få av meg de våte klærne, for jeg ble så kald. Tilslutt sa hun at hun kunne klippe av bikinien min sånn at det var lett å sy den fin igjen. Det var ok. Shortsen og bikinibuksa klarte hun å få av meg helt. Jeg fikk på meg et veldig godt og deilig ullpledd. Hun sa at de måtte skru på sirener og blålys. Lyden ble veldig høy inni tunnelen, husker jeg. Når vi kom inn på AHUS fikk vi beskjed om at jeg hadde et veldig stygt og alvorlig brudd i ryggen, Th10 - Th12, 7 ribbeinsbrudd, og begge lunger var punktert. Venstre lungen min var værst, så de måtte legge inn dren i den. Det gjorde de der med lokalbedøvelse. Jeg måtte også få kateter. Jeg protesterte og sa jeg ikke trengte det. Jeg kjente at jeg måtte tisse, så da sa de jeg kunne prøve å tisse der jeg lå. Men jeg klarte ikke. Det var en grusom følelse og kjenne at kroppen ikke fungerte. De sendte oss videre til Ullevål, fordi at de var spesialister på å operere ryggskader der. På Ullevål kom vi inn på akutten. Husker en hyggelig dame tok meg så fint imot. Mona-Lisa het hun. Jeg følte meg så trygg på den måten hun pratet til meg på. Fikk en følelse av henne at alt ville ordne seg. Skulle så inderlig ønske hun bare kunne lovt meg at alt kom til å gå fint. Jeg var jo så redd. Livredd for at jeg var blitt helt ødelagt fra den jeg var. Natt til fredag ble jeg vekt kl 2 fordi jeg skulle ta ct av ryggen. Da husker jeg at jeg lukket øyne for å sove når jeg ble kjørt inn i trommelen, fordi jeg har klaustrofobi. Da måtte jeg flyttes over på et hardt brett, og det var såå vondt. Husker når de måtte skyve meg over på en ny seng. Hvor smertefullt det var når ryggen møtte skjøten, eller kanten som ble mellom sengene. Tidlig om morgenen neste dag skulle jeg opereres. Jeg var livredd for operasjonen. Ville ikke ta narkosen, fordi jeg skjønte hvor alvorlig operasjonen ville være. Var så redd for en mislykket operasjon, hvor jeg våknet opp komplett lam. De sa jeg ikke hadde noe valg, og at jeg måtte bli operert. Plutselig var det formiddag neste dag, og jeg var operert. Nå var jeg flyttet over til intensiv avdelingen. Da ville jeg ha med Mona-Lisa dit. Jeg gråt, og ville ikke bli flyttet vekk fra henne. Hun gjorde meg trygg, og nå skulle jeg på et nytt sted. Jeg ville ikke føle meg alene med smertene og frykten min. Vi fikk vite at det var en vellykket operasjon, og at det var under en halv millimeter fra jeg ble komplett lam. Jeg hadde virkelig hatt englevakt. I morfinrus spurte jeg kirurgen om jeg var klar til å løpe KK- mila lørdag 8. september. Han bare smilte av meg. Husker ikke noe før på lørdag. At jeg hadde besøk av Unni og Matheo. Han fikk da bekreftet at mammaen hans ikke var død. 5 åringen min hadde gått siden torsdag og lurt på om jeg var død. Jeg ringte Christina og Christine. Husker så lite. Jeg lå på et 4-mannsrom på intensivavdelingen. 2 av de andre lå i kunstig koma, og den 3. i respirator. Hører fremdeles lyden av surkling som hele tiden kom fra sidemannen, når de sugde opp slim fra lungene hans. Den ene ble operert i senga si, rett ved siden av meg, med kun et forheng imellom oss. Jeg fikk en del besøk. Christine og Beate kom. Det var så deilig med besøk fra noen nære. Tante Marianne kom også. Minnet er svakt. Og jeg fikk endelig se Isabelle igjen. Jeg var full av slanger, hvisket i stemmen pga lungene, mistet oksygen, sovnet hele tiden og var helt fjern. Men var godt å se jenta mi igjen. Det husker jeg. Jeg lå fortsatt med nakkekrage. Kris satt hos meg hele tiden. Hvertfall sånn jeg husker det, siden jeg sov så mye. Han holdt meg i hånda, og jeg følte meg så trygg. Det var ekstremt varmt på sykehuset, pga det fremdeles var tropevarme ute. Kris og barna viftet på meg med viftene sine som de fikk i sommer av mamma og Jeanette fra Tyrkia. Kris og ungene viftet på meg lenge mens jeg sov. Jeg følte meg en dag så møkkete at jeg spurte om jeg kunne vaske håret. Hadde jo ikke vasket meg skikkelig etter jeg badet på stranda på torsdagen. Da fikk jeg en slags dusjhette av plast, en sykepleier satte på hodet mitt. Hun masserte en stund, og tok den så av. Vet ikke helt hva det var godt for. Men det var nok en slags tørrshampo i den. Det føltes deilig ihvertfall. Ble etter noen dager flyttet på enerom. Det var deilig og stille. Men var alltid en sykepleier inne hos meg. 24 timer i døgnet. Jeg sov, spiste tabletter og fikk intravenøst. Fikk i meg kanskje 50 gram mat om dagen. De måtte snu meg fra rygg, til siden. Og de støttet opp ryggen med pute. Var smertefullt å ligge på siden pga alle de brekte ribbeina. Men jeg måtte flyttes på for å ikke få trykksår. Mamma matet meg med yoghurt når hun besøkte meg. Jeg fikk jo all hjelp. Klarte ikke noe selv. Bare lå der i senga. Klarte røre mer og mer på beina. Fikk beskjed om å sette knærne opp innimellom for å unngå blodpropp. Men hadde store nervesmerter som gikk nedover begge lårene og ned til knærne. Jeg så at kateterposen min hang på senga. Jeg tisset uten å kjenne det. Jeg følte meg så møkkete. Jeg var skikkelig dårlig, og helt ute av meg selv. Ellers levde jeg på medisiner. Og jeg var mye kvalm og matlysten var borte. Endelig på onsdag fikk jeg dusja i en dusjseng. De teipa alt som var av bandasjer og kanyler, var nesten bare teip over hele meg, og sykepleiern la meg over i en myk seng. Hun dusjet meg, og det var som om jeg var på spa. Rett og slett. Vi tullet og sa det var Ullevål Spa. Det var så ubeskrivelig deilig å dusje av seg gammel møkk fra stranda. Bark, mose og blader hang fast i håret mitt. Rester fra det dumme tre.. Håret mitt ble skikkelig rent. På torsdag 31.juli 14 kom jeg til Sunnaas sykehus. Etter 1 uke på Ullevål. Ambulanse- sjåførene hentet meg på rommet kl 8, og de kjørte meg fram til rommet mitt på sunnaas. Jeg hadde verken sko eller klær som var mitt. I kun sykehus skjorte og dyna fra Ullevål, ble jeg lagt i senga fra ambulansen. Deilig rom med stor flatskjerm, stort bad og store vinduer møtte meg på sunnaas. Senere den dagen kom en mannlig sykepleier som trillet meg helt ut i senga mi. Etter 1 uke inne på Ullevål, fikk jeg endelig luft. Fantastisk følelse. For at jeg kunne få frisk luft og se den nydelige sjøutsikten som er her fikk jeg lov å ta med senga ut. Det var deilig. På rommet mitt litt senere den dagen fikk jeg en skikkelig knekk. Da kom alt sammen. Nå fikk jeg ut tårene og gråten. Tanker om det som skjedde på stranden, og hvor alvorlig det var med meg. Hva som kunne ha skjedd med Matheo. Og med de andre. Jeg måtte lære meg å sitte igjen. Jeg klarte ingenting lenger. Jeg pusset tennene mine i senga med en kopp vann, og ett pussbekken jeg kunne spytte i. Jeg lå nesten flatt og pusset tennene. Jeg måtte ha hjelp til alt. Jeg hadde gått ned 6 kg på denne uken. På fredag skulle jeg prøve å sitte i rullestol. Det måtte to sykepleiere til for å skyve meg over fra seng til stol med et slags sklibrett. Det gikk fint. Var litt vondt å sitte så rett, men gikk greit en stund. Da trillet sykepleieren meg rundt i bygget for å vise meg rundt. Jeg ble veldig svimmel, men etterhvert gikk det seg til. Jeg hadde mye besøk av Kris og ungene. Isabelle og Matheo var glad for at jeg hadde på meg mine egne klær. Jeg var også mer stelt, med sminke, og børstet, oppsatt hår. De så mere "meg" igjen. Jeg klarte sitte 1 time i rullestol den lørdagen. Jeg fikk beskjed om å roe meg litt, og legge meg på senga. Jeg spurte sykepleieren om det kunne ødelegge noe om jeg satt mer og flere ganger om dagen, da svarte hun nei. " Greit!", svarte jeg. "Da sitter jeg litt til!", svarte jeg. Allerede på mandag tok de ut kateteret mitt. Hjelp. Jeg måtte passe på selv når jeg måtte på do. Men det var ikke noe problem. Det gikk av seg selv. De måtte scanne blæra mi de første gangene, for å se om jeg tømte blæra mi helt. Det klarte jeg fint. Hos min første fysioterapeut time på mandag, ble jeg trillet ned i rullestol av en sykepleier. Der prøvde jeg å gå med prekestol. Den følelsen av å få på meg joggesko igjen, og fikk satt føttene ned i gulvet, var så deilig. Helt fantastisk! Det var litt vondt og stivt å gå, men gikk ganske greit. Ble fort sliten. Jeg gikk litt vinglete, så hun støttet meg litt. Hun målte styrken i kroppen min. Og jeg hadde mye styrke i bein og armer. Alt av muskelmassen var ikke borte. Jeg hadde fortsatt nedsatt følelse nederst på magen og nervesmerter/strålinger øverst på lårene. Jeg fikk vite av nevro kirurgen at jeg hadde fått en ryggmargskade. Og jeg hadde nerveskader som blant annet at magen var lammet, og området/beltet rundt livet. Bruddet mitt i ryggen var så stygt at jeg egentlig kunne vært helt lam i beina også. Da skjønte jeg hvor heldig jeg var. Legene hadde først trodd jeg kanskje kunne klare å gå til neste sommer igjen. Tirsdag hos fysioterapeuten fikk jeg spørsmål om jeg ville gå med prekestol opp til rommet mitt. Og det ville jeg så klart. Jeg var jo så ivrig på å klare meg til syvende og sist. Hun gikk ved siden av meg med rullestolen i tilfelle jeg ble sliten. Jeg klarte meg utrolig bra. Måtte hvile kanskje en gang. Onsdagen 6. August, hos fysio skulle jeg prøve å gå uten støtte mellom noen øvegjerder. Veldig vinglete, og med skikkelig "trøtte" bein, klarte jeg det. Den følelsen var helt fantastisk. Så ut som jeg hadde drikki en 6 pk med øl da.. Klarte også å gå litt bort i korridoren og øvde litt å gå i trapp. Dagen etter skulle jeg øve på å gå opp til rommet uten støtte. Det gikk fint. Veldig vinglete, men jeg klarte gå ca halvveis. Da ble jeg sliten. 2 uker etter ulykken gikk jeg selv! Styrken og stødigheten i beina kom mer og mer tilbake. Fra da gikk det fortere framover. Jeg ble virkelig sett på som hun mirakeljenta som spurtet framover i løpet. Jeg lå hele tiden foran skjema til legene og fysioterapeutene. På rommet kunne jeg begynne gå på badet selv. Stå å dusje selv, og hente ipad'en på bordet selv. Og bare det å slippe dra i snora for å få hjelp til å putte laderen i telefonen, var en mestringsfølelse. I gangene, i kantina og i treningsalen backet alle hverandre opp. Ved lunsj og middagsbordet ble jeg kjent med mange fine mennesker. Jeg trente mer styrke, og var fortsatt ganske sterk. Jeg ble mer og mer meg selv. Jeg gikk bedre og bedre. Og jeg kunne gå ned og opp fra fysio helt alene. En lørdag etter tenkte jeg at jeg skulle hente middag selv. Jeg gikk ut i kantina, hentet meg mat, og gikk tilbake på rommet. Tårene spruta. Jeg gråt av glede. Ble så glad over at jeg klarte hente meg mat selv. Jeg var i ferd med å bli helt selvstendig nå. En befrielse. Jeg var jo vant med å bare ligge der, la noen andre gjøre alt for meg. Vaske meg, mate meg, kle på meg. Nå var jeg i ferd med å bli den selvstendige jenta jeg egentlig er. Jeg ble med på keramikkurs på kveldene. Veldig sosialt og koselig. Og jeg ble med på male aktiviteter. Jeg malte fine lerret. En kveld sto det på timeplanen min at jeg skulle på aktivitet på aktiviteket. Jeg gikk ned og fikk vite jeg kunne male på silke. Kunne velge mellom silkeskjerf eller pute, jeg valgte pute, selvom jeg tenkte at Kris ville blitt fin i et silkeskjerf jeg hadde malt. :). Det var ikke helt min greie, og jeg ble fort sliten. Merket at ribbeina ikke var grodd ennå, og magemusklene var ganske borte, så sleit jeg med pusten innimellom. Jeg ble fort sliten. Jeg ble kjent med mange fine mennesker. Når jeg hadde vært der 3 uker var det så naturlig å prate med så mange ulike mennesker med mange forskjellig skjebner. Så mye uflaks og grusomheter som finnes der ute. Så mye man ikke tenker over ellers at rammer mennesker. Jeg begynte å bli godt kjent med enkelte. Men en ting som stadig satt inni meg, var smerten over alt som likevel har skjedd meg. Jeg sleit veldig med traumer. Var ikke en dag jeg ikke tenkte over ulykken. På sunnaas fikk jeg snakke med psykolog. Jeg savnet livet mitt hjemme med familien. Jobben min som akkurat hadde begynt å gå så bra. Det sunne og aktive livet mitt. Jeg begynte å trene i varmt basseng hver morgen, så hos fysio etter det. Jeg ble med på kondisjon grupper. Der syklet jeg 30 min. Formen min ble stadig bedre. Magen ble stadig mindre, og følelsene i kroppen kom stadig mer og mer tilbake. Musklene på venstre side av magen er fortsatt lammet ut, men får ta tiden til hjelp der. Etter 4 uker på Sunnaas, fikk jeg vite at jeg skal hjem 11. September. Da er det 7 uker siden ulykken, 6 på sunnaas. Nå begynte det å bli så koselig og sosialt der. Jeg orket mer, så gikk mer ut av rommet mitt og snakket med andre på kveldene. Ble kjent med mange andre som var i samme situasjon. Er så mange jeg vil fortsette å holde kontakten med. Vi satt sammen alle sammen å spiste lunsj og middag. Det som har skjedd, har skjedd noe med meg. Jeg er mindre opptatt av ting som ikke er viktig lenger. Bare det å kjenne følelsen av å være kilen under føttene eller på magen er jo helt fantastisk. Når jeg ikke kjente noen ting fra navlen og ned til tærne, savnet jeg slike ting. Jeg skal aldri ta ting for gitt lenger, nå vet jeg hvor fort livet kan snu. Nå er jeg på bok nr 2 av de bøkene mamma anbefalte meg på stranden den 24. juli, og jeg koser meg med å høre liv i heimen. Unger som ler, løper, krangler og leker. Jeg er heldig som er mamma, og som har den flotte familien min. Sette pris på de små hverdagslige tingene er noe jeg er mye flinkere til nå. Jeg lever livet med de. Det er så mange som ikke forstår hva jeg går igjennom i dag. Ja, jeg kan gå. Jeg har begynt å jobbe 30% (fra februar). Jeg ser helt frisk ut, og kanskje til og med sprek ut. Jeg er sprek. Men - fortsatt er hele venstresiden min ødelagt med noe lammelser, rundt magen har jeg nedsatt funksjon, høyre låret mitt er ødelagt av nervesmerter. Jeg får vondt etter å ha jobbet 3-4 timer, 3 dager i uken. Ikke alltid jeg orker å lage middag til barna. Ikke alltid jeg orker å leke med dem. Har fått egne puter i bilen, til å støtte meg opp når jeg kjører, for siden venstresiden er ødelagt, faller jeg fort ned til høyre på siden. Er mye som aldri vil bli som før, for staget jeg har operert i ryggraden på 24 cm, skal være der for alltid, og det føles stivt og ekkelt. Og siden jeg har fått ryggmargskade er sentralnervesystemet ødelagt. For alltid. Nervene der klarer aldri å reparere seg helt 100% igjen. MEN jeg er positiv, klager ikke og lever livet så godt jeg greier. Tar en dag av gangen, og håper jeg kan være en god mamma, kjæreste og frisør i mange år framover. Jeg ønsker også så inderlig å vite hvilke fantastiske mennesker som satt sammen med meg når jeg lå fastklemt under tre. De kan ha reddet mye av skaden, ved å holde meg rolig og stabil. Jeg vil så gjerne takke dem. Og de fine menneskene som hjalp Matheo, mamma, Jeanette og Emine.
Lev i dag, i morgen kan det være for sent.